På tomannshånd med Øystein Stie
18 April 2010 by Gerrit de Heus
Plassert i Historie
Sties Termo Transport… For mange med litt over middels fartstid i bransjen vår, har dette navnet en egen klang. I flere tiår var det å kunne si ”Jeg kjører for Sties” ensbetydende med respekt og status. Og det finnes nok ikke mange transportfirmaer som – mer enn 20 år etter at bedriften sluttet å eksistere – har en aktiv venneforening og en levende fan-club med egne web-sider.
Øystein Stie, som startet Sties Termo Transport AS i Grimstad i 1957, lever i dag en aktiv pensjonist-tilværelse, men holder fortsatt kontakten med transport-bransjen gjennom styreverv og venner i bransjen. Hans fasinerende historie forteller om en annen tid, men kan samtidig være til inspirasjon for dagens utøvere.
Begynnelsen
Unge Øystein Stie hadden egentlig ingen tanker om å begynne som lastebileier. Riktignok hadde han en landhandler-far som også drev med noen biler på si, men Øystein interesse for lastebiler var laber. – Det var økonomi som interesserte meg, sier Øystein. – Og derfor begynte jeg på handelsskolen straks etter artium og planla å gå videre derfra til Handelshøyskolen i Bergen.
Men Øystein måtte også i militæret først. Mens han var der, bestemte Frionor seg for å starte med eksport av frossen spinat fra Grimstad til det svenske markedet . Tilfeldigheter førte til at det var Øystein’s storebror, sammen med en kamerat, som fikk denne kjøringen. Sommeren 1956 kjøpte de seg en ny lastebil med tilhenger. Bilen kostet 150.000 kroner og det var Øystein’s far som måtte trå til med økonomiske garantier og hans onkel som sto for transport-løyvet. Bilen var moderne og hadden isolerte skap og med tørris som kjølemedium, satte de igang med utkjøring av den frosne spinaten fra Grimstad.
Men etter kort tid trakk Øysteins storebror seg ut av transport-virksomheten. Og når kameraten noe senere kolliderte kraftig med bilen, mistet han lysten på å starte opp igjen.
I april 1957 var ilen reparert etter kollisjonen og Øysteins far satt med en bil han hadde garantert for, men ingen som var interessert i å drive den. Han så ingen annen mulighet enn å reise til Oslo og diskutere problemet med oppdragsgiveren, Frionor. Tilfeldigvis ble dette møtet avholdt rett etter at Øystein hadde kommet hjem fra militæret, og siden Øystein hadde litt greie på økonomi, spurte faren om ikke han kunne bli med inn til møtet med Frionor.
Det ble et sjebnesvangert møte. Faren la fram saken for Frionor: – Vi har en bil som er laget for å kjøre varer for Frionor. Men ingen til å kjøre den. Hva skal vi gjøre?
Kan ikke du kjøre til Wien da, gutten min…
Frionor hadde en hel del transporter på den tiden. Det aller meste gikk på jernbane og det var ikke over alt jernbane-transporten var spesielt effektiv. Så på møtet begynte de å diskutere hvor bilen kunne gjøre mest nytte for seg. Etter en del diskusjoner så Frionor-sjefen på unge Øystein Stie og sa: – Kan ikke du kjøre til Wien da, gutten min? – Jo, det kan vivel, svarte Øysteins far raskt – før Øystein rakk å reagere. – Hvis bare prisen er riktig, la han til. Og slik ble det. Med an ansatt sjåfør på bilen og Øystein Stie som ”tolk” og andre-fører la de i vei med det første lasset med frossen fisk fra Trondheim til Wien. Det var en lang reise den gangen, men det som Øystein hsker best var at det var forferdelig masse papirer som han møtte ordne med, både før avreise og underveis på grensestasjonene. Men turen gikk raskt og uten problemer, så straks de var hjemme igjen fikk de nytt lass til Wien. Sommeren gjennom kjørte de to det de maktet og det ble mange lass til Wien, men også til ulike destinasjoner i Norge og Sverige.
Bileier
Når høsten kom var Øystein innstilt på å hoppe av bilen og begynne på Handelshøyskolen i Bergen, som planlagt. Men rett før sommeren var over sluttet sjaføren som til nå hadde kjørt bilen sammen med Øystein. Og der satt han alene igjen i den trange Scania-hytten og tenkte: ”Hvor går veien nå da?”
- Jeg syntes jo det var litt artig også da, sier han i dag, når han tenker tilbake på de vurderingene han gjorde den gangen. Og det var sannsynligvis litt tøft og eksotisk også. Men viktigst av alt, om vi kjenner Øystein rett, var vel at han, som førte regnskapene på bilen, hadden sett at jernbanefraktene til Frionor som de hele tiden kjørte på, ga et pent økonomisk resultat.
Etter lange diskusjoner med den lokale banksjefen fikk han overta bilen, som nå hadde gått 90.000 km. Med bilen fulgte en gjeld på 160.000 kroner. Der var 10.000 kroner mer enn bilen kostet ny, for i løpet av det året bilen hadde rullet var det ikke alle som hadde fått sine oppgjør. Etter at han overtok bilen kan Øystein huske at det hendte at folk kom løpende bort til han for å kreve penger når han hadde stoppet. En gang han kom krypende oppover en bakke i krabbegir, møtte han en lastebil som la seg over i venstre kjørebane og tvang ham til å stoppe. – Bilistene i køene bak oss får være vitner til at du gjør opp for deg. Etter noen instense forhandlinger, som Øystein sikkert kom godt ut av, fikk han imidlertid lov til a passere…
Forretningside
Øystein gjorde en god jobb for Frionor og han var fortsatt deres eneste frysebil-transportør. I tillegg til turene nedover på kontinentet begynte de med noe de kalte ”Mjølkeruter”. I dag ville det nok hete ”direct distribution” eller ”non-stop deliveries” – for det de gjorde var å laste fulle lass med frysevarer ut fra produksjonsstedet og levere raskt og effektivt direkte ut til små og store kunder. Dette var spesielt vellykket i Sverige og etterhvert ble det noen faste ruter ut av det. Behovet meldte seg for flere biler. Øystein, som hele tiden holdt et våkent øye på økonomien, så potensialet og sa til Frionor at han skulle finne en løsning på det voksende transportbehovet deres. Etter noe leting fant han to relativt nye bruktbiler med isolerte skap til salgs. Det var en DAF og en Bussinig. – Ikke de aller beste bilene, minnes Øystein, – men det var viktig å komme i gang før noen andre fikk sjansen. Bilene gjorde nytten i denne perioden der han behøvde mer kapasitet raskt. Så da var det plutselig tre biler i Sties lille transport-forretning og Øystein måtte begynne å administrere i tillegg til å kjøre.
Med regnskapet i baklomma og hyppige besøk i datidens røde telefonkiosker holdt han det gående frem til 1960. Da var han så sliten at han var fast bestemt på å gå tilbake til sin opprinnelige plan om å begynne på Handelshøgskolen. Han forsøkte aktivt å få solg firmaet og kjøringen, men lyktes ikke med å finne noen som klarte å løse ham ut.
Så potensialet…
Igjen var det et møte med direktøren i Frionor som skulle være med å bestemme Øysteins vei fremover. Øystein hadde bedt om et møte for å få hjelp fil å finne en løsning på problemet med å få solgt bilene. Men under møtet sier Frionor-sjefen: – Vi er så fornøyd med det dere gjør for oss og vi ønsker å kjøre mer av varene på bil. Hva om du slutter å kjøre selv og i stedet konsentrerer deg om å administrere bilene dine? Igjen gjør Øystein sine vurderinger. Handelshøyskolen frister – og for en fornuftig ung mann fra Sørlandet er dette det opplagte valg om man skal tenke langsiktig. En god utdannelse er viktig. Men samtidig har han sett potensialet som ligger i lastebilvirksomheten og bestemmer seg raskt for å akseptere Frionors forslag. Handelshøyskolen kunne vel vente et par år til…
Kontoret
Fra et lite kontor på Østlandske Fryserier på Lysaker utenfor Oslo tar Øystein Stie for alvor fatt på å bygge virksomheten som senere skulle bli en av Europas ledende termo-transportører. – Det var mye å gjøre minnes han. – Men det var moro. På den tiden var det nok til alle og min jobb var å organisere det hele på best mulig måte og sørge for at økonomien i alt vi gjorde var tilfredsstillende. Utover på 60- og 70-tallet var det hele tiden en jevn stigning i omsetning- og resultat. Antallet biler økte jevnt og trutt, og stadig flere destinasjoner ble lagt til på listen. Parallelt med veksten i egne biler gjorde han fortløpende, mer eller mindre formelle, avtaler med leiebiltransportører. Han fulgte hele tiden sin filosofi om at ca. 50/50 fordeling mellom egne biler og leiebiler var det optimale. Og det er ikke få transport-firmaer som opp gjennom årene har tjent en del av, eller alle, sine kroner på kjøring for Sties Termo-transport. Fortsatt var det status å kjøre for Sties og prisene var så gode at de aller fleste klarte å få bra lønnsomhet.
Toppen
Utover på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var det fortsatt jevn vekst i virksomheten. De blå-hvite bilene med Frionor-reklame eller Sties-logoen i rødt på skap-sidene og i takskiltet var blitt viden kjent i hele Europa og man sa at uansett hvilken Autobahn-strekning du kjører på i Europa skal det ikke gå mer enn 30 minutter innen du ser en Sties-bil. Kanskje noe overdrevet, men faktum var at bilene var godt synlige på det Europeiske veinettet, og de ble lagt merke til. Kanskje ikke alltid i positiv forstand, for ”fiske-ambulansene” ble etterhvert også ganske beryktet for å kjøre som om fisken fortsatt hverken var død eller dypfryst. Men Sties forretnings-konsept med raske, regelmessige og punktlige leveringer var etterspurt og prisene var gode.
Når lakse-oppdretten begynte å vokse frem var Øystein Stie igjen på rett plass. Langs hele kysten vokste det frem anlegg som hadde behov for å få fraktet sine produckter frem til markedene på en rask og effektiv måte. I samarbeid med lokale transportører på sentrale steder langs kysten ble et nettverk av transport-ruter og terminaler bygget opp for å dekke det enorme, og raskt voksende markedet. I tillegg gjorde man avtaler med distributører på knutepunktene rundt om i Europa, der fisk ble omsatt på auksjoner og markeder. På fiskemarkedet i Paris, Rungis, og i havnebyer som Boulogne og Bremerhaven ble det etterhvert vanlige å høre kraftuttrykk fra Møre og saftig Nordlands-dialekt. Mang en servitør på kneipene i Tyksland har nok hevet på brynene når de har fått bestilling på Schnitzel til frokost. For ikke all sjåførene var like språkmektige, men schnitzel var enkelt å uttale- og ganske godt- selv til frokost faktisk..
Men utover 80-tallet ble også over-etableringen i transportbransjen merkbar for Sties Termo transport. Øystein Stie forteller at han flere ganger opplevde å komme til kunder der konkurrentene hadde vært för han med følgende tilbud:
- Uansett hva Stie kjører for, så kjører vi 10% billigere… Konkurrenter, som samtidig delvis var samarbeidspartnere, dukket opp som paddehatter. Noen kom og gikk eigjen ganske raskt, mens andre bet seg fast.
Men Sties holdt posisjonen og på det meste, omfattet nettverket til Sties Termo transport mer enn 250 biler som trafikerte hele Europa, fra Alta i nord til Malta i sør. Sties kjøpte opp flere andre termo-transportører og hadde etterhvert kontorer i hele Norge.
Salget
Nok en gang var Øystein forutseende og så at konsolideringen i bransjen, som han selv hadde tatt del i, ville medføre store endringer i rammebetingelsene. Han erfarte også at andre bransjer hadde oppdaget at landeveistransport var interessant. Etableringen av Linjegods, der krefter innen rutebil, jernbane og fergeselskaper hadde gått sammen og dannet en enhet, var en indikator på at noe var på gang. I tillegg merket Øystein at rederinæringen, med bl.a. Høegh og Willhelmsen begynte å røre seg i retning mot landeveistransport. Det manglet ikke på tilbud om kjøp og diverse tilbud ble vurdert og forkastet. Men tanken om å selge var ikke død.
- Jeg var redd for to ting, sier Øystein ettertenksomt i dag. – For det første: – Disse menneskene satt på mye kapital. Rederiene hadde gjennom årtier lagt seg opp store formuer og hadde mye kapital å sette inn på de områdene de bestemte seg for å gå inn i. For det andre var jeg redd for deres kopetanse. Disse gutta hadde høyskoler fra både Norge og utlandet. Så hva hadde jeg, som aldri hadde avsluttet min utdannelse å stille opp hvis disse virkelig bestemte seg for å gå inn i vårt marked? Egentlig fryktet jeg dem ikke, men jeg visste at det å fighte dem ville kreve enormt mye, og jeg måtte nok gang spørre meg selv: – Er det verdt det? Orker jeg å legge brei-sia til enda en gang… etter 30 år?
Oppkjøp
Svaret ble at Øystein etterhvert gikk ut i markedet og søkte etter en aktuell partner. Han ville finne en konstellasjon som han hadde tro på og som kunne bygge videre på det han hadde skapt. Han lette etter noen som kunne trygge arbeidsplassene til de menneskene han hadde lært å sette pris på. Etter mange vurderinger ble det til slutt en avtale med daværende Kosmos. – De hadde veldig mange penger, som Öystein sier det, – og ledelsen og styret hadde bestemt seg for at landeveistransport skulle være et av deres satsingsområder. Øystein hadde tro på dette konseptet og fikk til slutt en avtale med disse som han anså som god. De fusjonerte Sties Termo-transport inn i Kosmos og Øystein fikk aksjer i Kosmos som betaling for livsverket sitt. Selv om dette kan virke enkelt og likefrem hadde Øystein mange kvaler før han bestemte seg for å ta dette skrittet. Hensynet til de ansatte veiet tungt i Øysteins avgjørelse og den dag i dag er han overbevist om at beslutningen han tok var med og trygget arbeidsplassene for de ansatte, selv om det til tider har vært tøft.
Etter fusjonen med Kosmos satt Øystein Stie en tid i styret for Kosmos. Det var også en lärerik tid, med ny innsikt i hvordan næringslivet fungerer. Og han har brukt sin erfaring og innsikt til å fortsette med det som alltid har interessert ham, nemlig økonomi og lønnsom forretningsdrift. Men på Handelshøgskolen i Bergen har de fortsatt ikke sett noe til ham.
Comments
We would appreciate it if you could leave a message.